Jeg - Et følelsesmessig vrak.

Man skulle kanskje ikke tro det, men det er heilt sant. I går var jeg i bryllup til mi tante, og ho hadde spurt om jeg ville synge under seremonien. Det ville jeg selvfølgelig gjøre, og øvde iherdig heile uka, og gledet meg skikkelig mye:)
Jeg begynte å grine med en gang mamma kom grinende inn døra. Fin måte å starte på. Under selve sermonien grein jeg ingenting, men akkurat da presten sa at jeg skulle synge en sang merket jeg klumpen i halsen. Jeg klarte sånn akkurat å introdusere sangen, så begynte tårene å renne. Jeg klarte liksom å stotre fram noen setninger, så ser jeg at heile resten av salen selvfølgelig sitter og griner. Da var det lost case. Men et oppdrag klarte jeg hvertfall, og det var å ikke se et tørt øye i kapellet.

Jeg husker også på julaften i fjor at jeg begynte å grine. Jeg fikk sånn greie til å ha ipoden på armen når jeg trente av mi søster, og DA begynte jeg å grine. Hver julaften blir jeg så overrasket over hvor mye jeg får. Ikke at jeg er sånn som får sånn sinnsykt mye, men jeg blir så overrasket ovet at jeg faktisk får noe. At folk har brukt tid og penger på å tenke."Hva skal jeg kjøpe til Betsy i år?" Det er så utrolig fint:)

Men tilbake til bryllupet. Det var et nydelig bryllup med en fantastisk middag, og en glimrende fest etterpå. Vi holdt på fra kl.6-2.30, for da måtte jeg selvfølgelig til byen og treffe Fride og Gjertine. Det endte med et nachspiel hjemme hos oss, og naboklager. Huff, da.. Vi kunne spart oss for de naboklagene, men noe gøy man jo ha:) hihi..

Jeg legger ut noen av bildene jeg fikk tatt i løpet av kvelden. (Som ikke blei så veldig mange, dessverre!)


Meg med tante Marianne

Kim og Matilda

Meg og Trine (kjæresten til pappa)


Meg og pappa<3

Takk for meg for øyeblikket:)